Urdenosi 2010

Av Nils Rune Birkeland.

Selv i det herrens år 2010 med GPS og Google Earth finnes det områder kun få timers kjøring fra de store byene på Sørøstlandet som kan by på uendeligheter av uoppdagede vertikale utfordringer av edelt merke. Regionen vi snakker om heter Vest-Telemark, og stedet ligger langs fjellovergangen som i meldingstjenesten til Statens vegvesen kalles for «Skafsåheia» eller «Rotemo-Dalen». Fjellet heter Urdenosi, kjøretiden fra Oslo er kortere enn til Hægefjell i Nissedal og kvaliteten på klatringen står ikke tilbake for denne berømtheten; Glattskurte flater, bombefaste riss og diederformasjoner som bare fortsetter og fortsetter.

Men her stopper likheten: Mens en bomvei til 70 kroner og 15-20 minutters gange skiller bilturisten fra granittsvaene på Hægefjell, har eventyreren som ønsker å utfordre fjellveggene på Urdenosi en langt større oppgave foran seg. Fire-fem timers padletur, inkludert bæring mellom to vann (Borsæ og Folurdvatnet) må til før du befinner deg i en vestlandsnatur du knapt hadde forestilt deg kunne finnes på østsiden av vannskillet. Likheten stopper også ved at du her lett kan dytte inn åtte-ti stykk Hægefjell, før de ruver nevneverdig blant disse gigantene. Adkomsten går flere steder rett opp fra den krystallklare fjellsjøen som går som et øksehogg mellom bergmassivene Spafjell og Urdenosi. Klatreveggene ligger da også på begge sider av vannet over en strekning på nesten ei mil!

Sommerens tur var bare et lite risp i granittoverflaten – eller om du vil, en liten krusning på «fjellsjøen»... Bildene gir en liten ide om dimensjonene, estetikken og klatrepotensialet i dette landskapet. Tre ruter er gått så langt:

1) Book of Lemmings (5+), 5 taulengder, ligger i nordveggen på Spafjell følger et perfekt, renskårent dieder de fire første taulengdene (se bilde).

2) Freeride technology (7-), 6 taulengder, ligger i Nordveggen på Spafjell. Midt i veggen går ruta opp et 20 meters vertikalt og perfekt renskårent riss (se bilde) som leder eventyreren opp til et hengende sva uten sikring!

3) Ingen vei går utenom (6+), 10 taulengder og 200 meter introsva opp til grad 3+ går opp den østlige av de to store sydstupene på Urdenosi. Etter overhengspartiene midtveis følger ruta perfekt renskårne riss i taulengde etter taulengde (se bilde).

Urdenosi 2014

Blood, Sweat and Rotmos. Eller beretningen om en klyvereise inn i det ukjente Sør-Norge.

Av Nils Rune Birkeland.

Fortsatt finnes det hvite flekker på norgeskartet, steder der selv ikke oppdagere som Livingstone og Stanley ville slumpet til å treffe på hverandre om de hadde vært fjellklatrere. Året 2014, mens resten av klatre-Norge slet hud på Lofot-klassikere i den beste Nord-Norgesommeren i manns minne, fantes det noen forherdede sjeler som insisterte på at det fortsatt var ting å gjøre sørpå. Attpåtil nye ting, selv i denne mest siviliserte og utforskede delen av landet – og midt i mellom store, vel utviklede og veldokumenterte klatredestinasjoner som Nissedal og Setesdal. Stedet befinner seg inne på Skafsåheia, mellom Valle i Setesdal og Dalen i Telemark, og gir næring til Arendalsvassdraget som renner ut på den blideste delen av den bløde kyststibe. Men her oppe, midt mellom ruvende fjellmassiver som Spafjell (1468 moh.) og Urdenosi (1521 moh.), er det lite som minner om bløde konsonanter og smult farvann. Den smale vannstripen Folurdvatnet (799 moh.) skjærer her inn som et øksehogg mellom 500-600 meter høye bergvegger og skaper en naturlig vindtunnel som løper i øst-vestlig retning. Og det er i denne vindtunnelen det skjer. All adkomst foregår langs og opp fra dette smale vannet, der klatringen flere steder starter rett i sjøkanten. Her kan du lett kaste inn tre-fire Hægefjell, uten at de ruver noe særlig i terrenget. At logistikken under slike forhold blir mer utfordrende enn fra klatrekafeen i Henningsvær eller fra drive-in campen under Hægefjell, er vel et dårlig skjult understatement.

Flere strategier er tidligere prøvd. Et forsøk sensommeren 2005 ble stoppet av vind på den store fjellsjøen Borse som ligger som en første ringmur omkring herligheten. Høsten 2008 klarte et lag på fire å forsere disse første seks km i en plastkano, men dette droget ble droppet på det neste bærestrekket på 2,5 km opp til Folurdvatnet, der strategien videre ble å ta seg fram langs vannet til fots. Dette forsøket ble sterkt sinket av kratt og storsteinet røys, men det var blanke sva som umuliggjorde videre framrykning. Resultatet ble kun den noe vandrende fjellruten «Rolling stones» (4+) som går på høyre siden av «Hjertedalen», helt i den østre ytterkanten av Urdenosimassivet. Ved hjelp av en sammenleggbar kanofarkost, og godt støttet av et solid høytrykk med vindstille vær, lyktes et tremannslag i 2010 til slutt å forsere samtlige tre ringmurer som vokter klatringen i Urdenosi-veggene: Borsevannet på 6 km, bærestrekket på 2,5 km og ikke minst de siste fem km inn langs Folurdvatnet til den idylliske øya «Little Norway». Dette ble utgangspunktet for flere nyturer, både i Spafjellets nordvegger og i Urdenosimassivets sydflanke. Turen er tidligere dokumentert i bladet Klatring, både på papir og på nett (https://www.norsk-klatring.no/fjellklatring/nytt-i-telemark), for dem som måtte være interessert. Men den store utfordringen, Urdenosis sørvendte hovedvegg, forble urørt der den reiser seg nesten 600 meter rett opp fra vannet.  Dermed var hovedmålet for vår lille ekspedisjon i 2014 nokså gitt.

Logistikken og taktikken denne gangen ble noe endret. Sammenleggbar kano ble erstattet med kontakter i den sørlandske e-verksbransjen, som igjen gav velvilje fra det lokale kraftlaget som disponerer en liten båt med firehesters påhengs ved dammen i østenden av Folurdvatnet. Første mandagen i august gikk transporten: 10 km til fots med 30 kilos sekker klatreutstyr, båtdrivstoff og campingrekvisita (inkludert anselige mengder rotmos for drøying av drytecen), i mygg, kratt, myr og over flommende fjellelver. Leir ble etablert på sandbanken i østkanten av Folurdvatnet. Dette sikret retretten i tilfelle vinden skulle friskne på over nettene, men medførte også ca. en times arbeidsvei i hver retning med vår lille firehester. Takket være den foregående helgens heftige skybrudd (og muligens blodtapet etter myggens herjinger under innmarsjen) måtte vi den første dagen nøye oss med rekognosering og litt «koseklatring» i Spafjellets nordvegg. Hovedveggen trengte virkelig litt tid på å renne av seg, og koseklatringen i nordveggen, «Famous grouse crack» (5+/300m), gav taulengde etter taulengde langs et perfekt skåret, sammenhengende riss med ditto fin utsikt rett inn i hovedveggen. Inspirert av framgangen forsøkte vi oss med en tur langs en av de mer utfordrende linjene i nordveggen, men ble etter to taulengder stoppet av tidsnød og usammenhengende riss. «Chicken escape» (6/75m) ble navnet på baileruta. Denne nordveggen er for øvrig preget av et vell av sammenhengende riss- og diedersystemer og har fremdeles et stort potensial for nye ruter av høy kvalitet. Hadde for eksempel linjer som «Famous grouse crack» eller «Book of lemmings» (5+/260m) vært plassert på Hægefjell ville et system med kølapper presset seg fram, helt garantert!

Så opprant endelig den store dagen. Vekkerklokka på halv seks, vindstille vann og tilnærmet skyfri himmel. Yr-værmeldingen varslet likevel muligheter for tordenbyger etter klokka 14. Det var derfor med en viss usikkerhet vi kom oss i båten og studerte begynnende små skyoppbygninger i vest. Farkosten ble ankret opp i ei lita bukt under veggen, og vi begynte den sedvanlige kavingen i kratt og røys for å ta oss opp til det vi hadde utpekt som innstegshylla: et langt tverrgående bånd som kuttet veggen, kun oppbrutt av en kort klatrepassasje. Målet om to uavhengige klatrelinjer ble raskt revidert på grunn av til dels svært våte forhold i det vi hadde sett oss ut som «hundremetersdiederet» og usikkerhet om hvordan formasjonene i nedre del ville henge sammen i toppen. Vi ble derfor to taulag i linja vi hadde sett ut som den mest sannsynlige muligheten. Dette var et mer eller mindre sammenhengende diedersystem i veggens høyre del, voktet av to sett takoverheng: et halvveis opp og et i toppveggen. Øystein durte så i vei på den første diedertaulengden (5). Deretter ledet et langt og noe vått 6’er-dieder oss ut av hovedformasjonen i veggen og inn i et flott område med mindre flak, rissformasjoner og smådieder. Ulempen var at ingen av disse ledet inn igjen mot hoveddiederet, og etter 5. taulengde var vi skilt fra dette av et 40 meters tilsynelatende blankt svaparti. «Blinde» led på tynne (eller fraværende) sikringer med usikker retrettmulighet er sjelden noen fornøyelse. Jeg fikk æren og la i vei; først oppover, for om mulig å finne sikringsmuligheter høyere oppe som kunne gjøre svatraversen mer hyggelig. Etter 20 meter i kompakt fjell med enkelte hule småflak, var det stopp. Vanskelig å reversere dette her; fortvilt graving i grunt riss med nøttepirkeren avdekket heldigvis sikringsmuligheter for en av mine kjære «aliens», og traversen kunne begynne. Først ned og så bortover langs tynne lister, deretter små hylleformasjoner med sporadiske muligheter for grunne sikringer som ledet over til linjen i forlengelsen av hoveddiederet. Standplass! Nøkkelen til borgen var funnet, og Øystein kunne følge traversen med rimelig grad av sikkerhet. Nå lå veien åpen, tross kombinasjonen av truende skyer og en glupsk, våt off width i den bratte toppveggen. Skyene trakk seg unna, og det viste seg mulig å omgå OW’en via en flott flaktravers mot venstre under et iøynefallende trekantet takoverheng som til slutt definerte den avsluttende 5+ diederparadetaulengden. Den tilfalt Øystein, heldiggrisen! 6.5 timers klatring, og vi var oppe. En enorm buldrestein og et perfekt formet badebasseng, begge helt ute på kanten av stupet, gav god anledning til tidtrøyte i sommervarmen mens vi ventet på at Håvard og John Amund skulle toppe ut i kalksporene våre.

Som med all skikkelig fjellklatring, var returen et kapittel for seg. Først over fjellvidda i nordvestlig retning, så ned mot vest og gjennom Gosendalen som senere ledet rett ned i Ghenna – et sant helvete bestående av løs røys, bjørkekratt og glatt gress som jeg ikke skal plage leseren mer med. Men til konklusjonen: En perfekt dag på og i fjellet! Klatreruta «Skafså kraft» (6/470m) gir vedvarende og flott klatring i ni taulengder, ingen vanskeligere enn grad 6, men heller ingen lettere enn grad 5. Logistikken er selvfølgelig et kapittel for seg, men for den som våger (og gidder) ligger eventyret og venter med muligheter for 24 karats nyturer i noen av Sør-Norges flottere fjellvegger. Velkommen ut!